Oppsummering

Ja, nå sitter jeg altså her da. Kalenderen som henger over skrivepulten lar det ikke være noen tvil om at det nå er under en uke igjen til jeg er ferdig på Bjørknes Høyskole. Det som gjenstår er en 3 timers eksamen på mandag, etterfulgt av en eller annen form for avslutning.

Dette blir min siste oppgave i faget "Digital Kultur". Et oppsummerende blogginnlegg.

I faget har vi lært om Marchall McLuhan, som står bak det kjente uttrykket "The medium is the message". Han valgte å fokusere på mediet i seg selv, og ikke budskapet som mediet formidler. Han mente at mediet i seg selv er budskapet. (Hm, lurer på om jeg kan få sagt budskap og mediet et par ganger til...)

Jeg ser allerede at dette kan bli mye rot, så jeg setter opp en liste i stedet for. Nærmere utdypning om sakene, finner du i blogginnlegget som omhandler temaet.

Forestillinger om det digitale - Her fikk vi en kort repetisjon av den indistruelle revolusjon, noe som er relevant for å forstå hvordan, når og hvorfor mennesker begynte å mekanisere saker og ting, slik at vi etterhvert fikk det digitale samfunnet vi lever i i dag. Deretter lærte vi om Cyberspace, for å sette tankene våre i sving rundt dette med hva virkeligheten egentlig er! Ja hva er det som er virkelig?! Vi snakket også om roboter og kunstig intelligens. Hehe... (Man ler kanskje ikke i en skoleblogg, men jeg føler et "hehe" ikke var mer useriøst, enn det faktum at vi faktisk brukte tid i forelesningen på å lære om roboter, kyborger, kunstig intelligens. No offence!)

Hypertekst - Ja, hva er egentlig en hypertekst? Det som kjennetegner en hypertekst er at den bryter med det lineære som er typisk for en skriftlig tekst. Digitale spill, er et godt eksempel på en hypertekst. Ønskes nærmere forklaring, les blogginnlegget.

Nye Medier - Her fikk vi bryne oss på spørsmålet om hva som er nye medier, og hva som er gamle. Hvor går grensen? Alle født etter 1980, er det vi kan kalle "Digital Natives", altså er jeg vokst opp i en verden med digitale medier som en del av hverdagen. Jeg vil sikkert gi et helt annet svar på hva som er nye medier, enn det mormor på 92 vil.

Digitalt samfunn - I blogginnlegget med denne tittelen, kritiserer jeg vel egentlig folk som sitter foran dataen i stedet for å møte folk i den virkelige verden. Dermed kritiserer jeg vel egentlig meg selv for å sitte her å blogge, så det er nok best jeg forter meg å bli ferdig...

Nettverk og mobilitet - Ja. Er du en av de som tar bilder fra nettet som du egentlig ikke har lov til å ta? Laster du ned musikk eller film gratis fra nettet? Selv om de fleste, uansett IQ, vet at det er lite i livet som egentlig ER gratis. Det å ta gratis sanger er dermed oftest synonymt med å STJELE. Selv på nett! Sånn, dagens moralpreken. Dette blogginnlegget handler altså om opphavsrett. I tillegg til at jeg berører temaer som ytringsfrihet og sensur på internett. Et veldig interessant og viktig tema, som jeg mener alle har godt av å lære litt om (ikke nødvendigvis ved å lese bloggen min, hvor hvert innlegg ikke er på mer enn noen hundre ord).

Sosiale medier - Blogg! Facebook! Twitter! You name it.. les blogginnlegg.

Digitale spill - I fremtiden kommer alle til å ha firkantete øyne. Lover. Barn og unge, til og med voksne, sine spillvaner er ikke bare sunne. Allikevel kan vi dra nytte av det i undervisning og andre sammenhenger. Hvis vi bare lærer å benytte digitale spill på en lur måte, så trenger det ikke bli en farlig motstander. MEN HUSK, det er ikke sunnere for kroppen og øynene å spille ABC spill enn det er å spille Super Mario.

Hade da =)

Dette faget har vært både morsomt og lærerikt. (Fy, for en heslig klisje, men jeg mener det faktisk!) Vi har lært mye som vil komme til nytte, og kanskje noe som ikke er fullt så nyttig

* hostKYBORGERogANDROIDERhost *.

Alt i alt er jeg uansett fornøyd med kunnskapen jeg sitter igjen med etter faget.

Prosjektframføring

Ja, nå har det vært stille på bloggen en god stund. Vi hadde eksamen i Digital Kultur i slutten av februar, og vi har jobbet med et prosjekt siden. Nå har alle gruppene framført, og oppgaven er nå å skrive et blogginnlegg om en av presentasjonene. Den heldige vinneren av et blogginnlegg er…

* trommevirvel *

…IDA BERGERSEN!

Hun hadde tatt for seg temaet digitale spill, og laget en film hvor hun intervjuet Rune Fjell Olsen som er spillansvarlig i VG, Gunnar Bergersen som er inspektør på Asker skole og Maud og Bim Totland som er 9 og 12 år. Det at hun intervjuet barn, var en kjempe morsom vinkling etter min mening. Gjennom filmen fikk vi vite at en undersøkelse viser at barn spiller i gjennomsnitt en og en halv time hver dag. Barna som ble intervjuet mente dette hørtes ganske mye ut, og at de spilte maks en time om dagen, ofte mindre også.

I følge Gunnar Bergersen, ser de en utvikling på skolen som ikke bare er positiv. Barna blir rett og slett sløve av å sitte foran TV- og dataskjermer hele helgen, noe som lærere merker tydelig på mandagene. På den annen side ble det også poengtert at bruk av digitale medier på skolen også kunne være veldig positivt. ”Lek-og-lær-spill” er en morsom og stimulerende måte å lære barn både ABC, matte og annet faglig relatert stoff.

Det som de voksne derimot må følge bedre med på, er hvilken aldersgrense det er på spillene barna spiller. Barna som ble intervjuet trodde nok de hadde spilt spill som var ment for voksne personer.

Alt i alt synes jeg det var et kjempe interessant tema, framstilt på en morsom og interessant måte. Filmen var utrolig bra laget, så her er det ingenting å trekke for! Godt jobbet, Ida!

Digitale spill

Digitale spill er en nokså stor del av den digitale kulturen. Et stort antall barn, ungdommer og voksne sitter gjevnlig og spiller spill på TV-en eller datamaskinen. Hva slags betydning har disse spillene? Er det kun ren underholdning eller er det også undervisning og læring?

De fleste som spiller digitale spill gjør det sannsynligvis kun for underholdningens skyld, fordi de synes det er morsomt. Allikevel blir dataspill også brukt til læring. Spesielt for barn finnes det diverse spill som skal hjelpe barna med skolerelaterte spørsmål. Jeg husker selv at vi spilte diverse dataspill på barneskolen som inneholdt regning og staving. Sannsynligvis er dette enda mer utbredt nå i dag enn det var på 90-tallet.

”Playing games is (...) an ideal form of preparation for the workplace of the 21st century, as some forward thinking firms are already starting to realise.” The Economist (2005)

De første spillene:

Tennis for two (1958)

Spacewar (1962)

Senere ble det populært med arkadespill i spillehaller.

De første arkadespillene var:

Pong – lansert av Atari i 1972

Space Invaders – lansert av Midway i 1978

Vi kan si vi har fire utviklingslinjer i spillhistorien:

1. Eksperimentfasen

2. Arkadespill

3. Hjemmesystemer (konsoller)

4. PC-spill

Spillkultur

Hvem er det egentlig som spiller digitale spill? Hvis jeg hadde blitt spurt det spørsmålet hadde jeg sannsynligvis sett for meg en ung gutt på 13 år som sitter oppslukt foran datamaskinen eller TV-en. Ja, for dette var gjennomsnittspilleren for noen år tilbake. I dag derimot, viser nyere statistikk at 40-50 % av spillerne er kvinner og at gjennomsnittsalderen er økende. Nå sitter både menn og kvinner i 20 og 30 årene og spiller. Flere og flere spill er nå beregnet for voksne mennesker. Er det tenåringene som tidligere var den store målgruppen for spillindustrien som nå er blitt voksne, som har tatt med seg spillkulturen?

Jeg får som vanlig avslutte innlegget med å være negativ til utviklingen. Temaer som ofte har blitt diskutert rundt dette med spill, er hvor lite sunt eller farlig det kan være. En periode var det mange som mente at voldelige spill kunne føre til at spillerne ble voldelige i virkeligheten også. Panikken rundt dette har i stor grad roet seg, men allikevel ser man at spill fører til avhengighet og isolasjon i de mer ekstreme tilfellene.

På den annen side husker vel mange i min generasjon hvor utrolig gøy dette var?

Sosiale medier

Sosiale medier har blitt til et skikkelig in-begrep de siste årene. Et stort antall av den norske befolkningen er medlemmer av et eller annet sosialt nettverk, mest sannsynlig facebook. Et sosialt nettverk kan defineres som; En web-basert tjeneste som gjør at vi kan lage en personlig nettbasert side.

Her kommer et litt informasjon om noen av de første sosiale nettsamfunnene og de som er mest kjent i dag:

SixDegrees.com:
Var et sosialt nettsamfunn som startet i 1997 og ble lagt ned i 2001. Det var et verktøy som gjorde at man kunne legge til kontakter og sende meldinger til hverandre ved hjelp av disse.Altså et av de første sosiale nettmediene.

Friendster:
Et ganske likt konsept som facebook. Friendster ble laget av Jonathan Abrams og Cris Emmanuel i 2002. Ideen bak var at folk skulle kunne ”møte” venner og ikke fremmede mennesker slik som prinsippet hadde vært på de fleste andre chattekanaler og andre nettsteder. De ville altså tilby et mye tryggere miljø, og gi folk en mulighet til å holde kontakten med venner og bekjente gjennom en nettside. Ønsket man å møte nye mennesker var det gode muligheter for å bli kjent med venners venner.

Myspace:
Ble lansert i 2003, og er et velkjent sosialt nettsamfunn med over 100 millioner registrerte brukere. Vekstraten ligger på rundt 230 000 brukere per dag, og nettsteder er da naturlig nok et av de mest poupulære på internett.

Myspace brukes i stor grad av artister, band og kunstnere.

Facebook:
Denne trenger sannsynligvis ikke noen lang forklaring! Facebook er blitt et gigantisk fenomen, spesielt i Norge. Nettstedet ble startet i 2004, og har siden den gang fått et enormt antall medlemmer.

Så er det igjen dette spørsmålet da. Hvor sunt er det med disse sosiale nettmediene? Tar de for stor plass i livene våre? Gjør de sosiale mediene oss egentlig mer eller mindre sosiale? Vil utviklingen stoppe et sted, gå tilbake eller bare fortsette med samme styrke? Time will show..

I mellomtiden synes jeg denne videoen er verd å ta en titt på, mye interessante fakta her:

http://www.youtube.com/watch?v=sIFYPQjYhv8

Nettverk og mobilitet

Takket være internett har nå mange flere mennesker muligheten til å ytre sine meninger, enn det som var mulig før de digitale medienes tid. Selvsagt fører dette også til problemer. Blant annet er det vanskelig å sensurere et system som internett, spesielt i land hvor ytringsfriheten gjelder. Dette var temaet på forelesningen mandag 8.februar.

Utvider internett ytringsfriheten?
På mange måter, ja. De tradisjonelle massemediene, slik som aviser og TV utelukker mange. Det er bare ytterst får som slipper til i slike medier. Gjennom internettet derimot, kan de fleste mennesker ytre seg, og de fleste synspunkter får lov å slippe til. På den annen side er det jo ikke slik at man nødvendigvis blir hørt. Selv om jeg kan opprette en blogg og skrive mine meninger om et spesielt tema, er det absolutt ikke sikkert at det er noen som leser innleggene. På nettet er det gjerne om å gjøre å tiltrekke seg oppmerksomhet, om man ønsker at ytringene man kommer med skal ha noen hensikt. Dessuten viser det seg at ytringer først får bred oppmerksomhet når de fanges opp av massemediene.

Sensur på internett?
Nettet har en åpen og distribuert struktur som motvirker sensur, og det er vanskelig å sensurere et globalt nettverk. I Norge har man f.eks §100 i grunnloven som gir oss retten til ytringsfrihet. Har da staten rett til å sensurere innhold på nettet? I noen land, som f.eks Kina, har google blitt sensurert og i Lybia gjelder det samme for youtube. Det er altså mulig. Spesielt med tanke på hvor mye barn bruker nettet fritt og hemningsløst er kanskje ikke sensur av visse nettsider så dumt?

Opphavsrett
Opphavsrett er nedfelt i internasjonale konvensjoner, og gjelder på internett på samme måte som i andre medier. I Norge er opphavsretten regulert i Åndsverksloven, som sier at et åndsverk er beskyttet i opphavsmannens levetid og i ytteligere 70 år til. Til tross for klare regler, virker det som folk føler det er mindre moralskt belastende å begå lovbrudd gjennom internett. De færreste kan tenke seg å stjele en CD i butikken, men å laste ned ulovlig fra internett har blitt et normalt fenomen.

Digitalt samfunn

Det er ikke så lenge siden mennesker flest måtte møtes ansikt til ansikt for å kommunisere. I dag derimot, kan personer delta i virtuelle felleskap enten med venner eller folk de egentlig ikke aner noen ting om. Vi har muligheter til å opprette profil på facebook for å være sosial med venner der, eller vi kan bli medlemmer av diverse fora hvor en har mulighet til å diskutere mange ulike temaer med personer man aldri har møtt i virkeligheten. Kan vi si at vi er sosiale når vi ”henger” på weben? Er det noen forskjell på sosiale felleskap og virtuelle felleskap?

Sosiale felleskap: “... et sosialt fellesskap er et noenlunde stabilt sett av sosiale relasjoner, vedlikeholdt gjennom en vekselvirkning mellom samlende normer og motiverte deltakere.” (Digitale medier, s. 101)”

Virtuelle felleskap: ”Virtuelle fellesskap kan vanskelig ses på som alternativer tilvanlige sosiale fellesskap i dagliglivet. De er like mye produkter av en moderne instrumentell verden som et alternativ til den.” (Digitale medier, s. 102)

Virtuelle fellesskap kan altså betraktes som noe nytt og som en videreføring av andre former for fellesskap.

Noen trekk ved virtuelle felleskap:
1. Mer uavhengige av felles omgivelser
2. Mer fundert på en skriftbasert muntlighet
3. Mer basert på asynkron kommunikasjon
4. Mindre normativt bindene
5. Mer sårbare og beslutningsbaserte
6. Mindre stabile, mer sårbare for konflikter og passivitet.
7. Mindre hemmende
8. Mer intense, rendyrkede, målorinterte, spesialiserte.
9. Mer avhengige av samrbeid og motivasjon.
10. Mer fokusert på skriftspråklige distinksjoner, mindre på muntlige.
11. Mer ekstreme (politisk), mer konfliktorienterte.

Hva gir virtuelle felleskap brukerne?
1. Det gir mulighet for kommunikasjon og sosial omgang for mennesker som er isolert eller føler seg ensomme.
2. Det gir mulighet til å diskutere temaer med andre som er opptatt av det samme, fremfor å diskutere med de som kun er i nærheten.
3. Det gir mulighet til å få svar på spørsmål som ikke enkelt kan finnes i skriftlige medier, og til å besvare og opptre som ekspert på det man kan. Det gir anledning til å uttrykke seg.
4. Det gir anledning til å eksperimentere med identiteter fordi man kan være både intim og anonym.
5. Det gir anledning til å fungere i et sosialt miljø som man i større grad behersker, og eventuelt straks kan trekke seg ut av. Det gir derfor inntrykk av mer kontroll.
(Digitale medier, s. 100)

Selv om jeg er sikker på at veldig mange mennesker har glede av muligheten virtuelle felleskap gir dem, er det ingen sunn utvikling at vi bruker flere og flere timer foran PCen daglig. Hvis det går så langt at de fleste blir sittende foran en dataskjerm hele dagen, i stedet for å treffe mennesker i den virkelige verdenen, da har samfunnet fått et alvorlig problem.

Urovekkende?

Nye medier

Hva tenker du på når du hører utsagnet ”nye medier”? Det er nemlig ikke så lett å bestemme seg for hvilke medier som skal puttes inn i denne kategorien. Er det for eksempel snakk om en ny og revolusjonerende oppfinnelse, eller en ny modell av noe som allerede er gammelt og etablert? Hvor lenge skal et medium være på markedet før det begynner å bli gammelt? Dette er mange spørsmål, uten et enkelt fasitsvar.

Vi som er født etter 1980, kan nesten ikke forestille oss en verden uten digitale redskaper. Mobilen og datamaskinen har vært der i store deler av oppveksten, så for oss er vel egentlig ikke digitale medier noe nytt. Vi er ”digital natives” (prensky 2001).

Hvis vi ser på samfunnet i et litt større perspektiv vil det allikevel være naturlig å si at digitale medier er noe nytt. Spesielt hvis vi sammenligner med pressen og andre godt etablerte medier.

Noen kjennetegn ved medier/digital informasjon er at de er:

*Manipulerbare

*Nettverksdistribuerbare

*Kompakte

*Komprimerbare

*Løsrevne

Dan Schiller

Professor ved universitetet i Illinois. Han er en kommunikasjons historiker, og er spesielt interessert i telekommunikasjons historie. Han har skrevet flere bøker:

”How to think about information” (University of Illinois Press, 2007)

”Digital Capitalism: Networking the Global Market Systems” (MIT, April 1999)

”Theorizing Communication: A Historical Reckoning” (New York: Oxford University Press, 1996)

"Telematics and Government" (Norwood: Ablex, 1982)

”Objectivity and the News: The Public and the Rise of Commercial Journalism" (Philadelphia: Univ of Penn. Press, 1981)

Boken ”How to think about formation” har fått masse positiv feedback:

"Dan Schiller is today probably the most lucid and critical scholar writing on the structure and history of communication and information systems--not just in the U.S., by the way--and this book demonstrates that in spades. He unites his usual clarity of vision of the present with his always-insightful examination and interpretation of communication history. This work will be another significant advancement of our knowledge, informing not just academic curiosity but also how we ought to think and rethink public policy that is shaping information and media today."--Richard Maxwell, professor of media studies, Queens College, City University of New York

(Flere kommentarer kan du lese her)

Hypertekst

Når vi leser en bok, følger vi et lineært mønster. Vi starter på første siden og leser oss gjennom historien side for side. Forfatteren kan dermed styre leseren. Det samme gjelder for film. Når ”play”-knappen går, ser vi filmen i den rekkefølgen filmskaperen har tenkt.

Hypertekstsystemet fungerer på en annen måte. Allikevel kan vi si at vi allerede som barn er i kontakt med et hypertekstsystem når vi leser en bok om dyra på gården og kan trykke på katten for å få den til å si ”mjau”. Data- eller Tv-spill er et enda bedre eksempel på hvilket hypertekstsystem vi ofte er i kontakt med allerede som barn.

Det som kjennetegner en hypertekst er at den bryter med det lineære som er typisk for en skriftlig tekst. Hypertekst er en stor og viktig del av datamaskinene og internett. WWW (world wide web) er et eksempel på et av mange hypertekstsystemer.

Vi har tre hovedfaser i utviklingen av hypertekstsystemet

Idéfasen: Visjonen om hypertekstsystemer, slik vi finner den i Bushs arbeider fra 1940-tallet og utover. Ekperimentfasen: En rekke pionerer med Douglas Engelbart (oppfant datamusen) og Ted Nelson (lanserte begrepene hypertekst og hypermedia) i spissen utvikler både visjoner og praktiske forsøk med hypertekst. Realiseringsfasen: Et globalt hypertekstsystem realiseres gjennom WWW.

Dokumentstruktur

En hypertekstlig dokumentstruktur har en svært ulik dokumentstruktur hvis vi sammenligner med en bok eller film. Leseren følger lenkene fra node til node, og dermed kan leseren følge sine egne behov og ønsker under tilegnelsen. Er man inne på en hjemmeside som omhandler noe du vil tilegne deg kunnskap om, vil du sannsynligvis finne lenker til forskjellige sider med forskjellig informasjon, og da er det ditt valg hva du ønsker å lese og i hvilken rekkefølge. Forfatteren har dermed svekket mulighet til å styre leseren.

Forestillinger om det digitale

Den industrielle revolusjonen var resultatet av en idè om at menneskelig arbeid kunne utføres av maskiner. Denne revolusjonen endret menneskets forhold til teknologi. Nå kom også tanken om at kalkulasjon kunne ”mekaniseres” på samme måte.

Til tross for at teknologi gjør hverdagen lettere for mange mennesker, har det lenge vært en holding om at det er ”oss” og ”det”. Teknolgoien har ofte blitt fremstilt i et negativt lys, og vi har blitt servert mange skrekkhistorier. Allerede den engelske poeten

William Blake (1757 – 1827) omtalte industriens produksjonsbedrifter som ”those dark, satanic mills”. I populærkulturen derimot, uttrykkes ofte frykten for at maskiner kommer til å ta over jorden, blant annet ved å opptre som mennesker.

Cyberspace

Opprinnelsen til begrepet ”cyberspace” finner vi i William Gibsons roman Neuromancer.

"Cyberspace. A consensual hallucination experienced daily by billions of legitimate operators, in every nation, by children being taught mathematical concepts...A graphical representation of data abstracted from the banks of every computer in the human system. Unthinkable complexity. Lines of light ranged in the non-space of the mind, clusters and constellations of data. Like city lights, receding..." (W. Gibson, Neuromancer 1984, page 51)

Hva er virkelighet?

I dag mener de fleste at den verdenen vi lever i, den vi ser rundt oss, er den virkelige verdenen. Derfor er cyberspace sett på som et virtuelt rom som ikke er virkelig.

Ser vi på Platons hulelignelse, hadde han et helt annet syn på hva som er virkelig. Han mente at det finnes en idèverden, og at vår verden, kun er et feilaktig skinn av idéverden. Denne teorien blir kalt hulelignelsen, fordi han forklarer teorien med et

bilde om at vi lever i en hule og kun ser skyggene på huleveggen, mens den virkelige verden er utenfor.

Kunstig intelligens

For at maskiner skal kunne ta over jorda slik som vi har sett i så mange filmer, er man avhengig av at mennesker klarer å produsere maskiner med kunstig intelligens. Allan Turing (1912-1954), mannen som utviklet den universelle datamaskinen, hadde tro på at kunstig intelligens kan utvikles i framtiden.

Jeg personlig tror ikke vi mennesker vil kunne klare å lage en maskin som kan tenke og reflektere på samme måte som et menneske. Vi trenger sansynligvis ikke være redd for at verden skal bli tatt over av kyborger og androider.

Herbert Marshall Mcluhan (1911-1980)

I dagens forelesning var det denne mannen som var i rampelyset. Mcluhan står bak det kjente utsagnet om at ”The medium is the message”, og i likhet med mange andre teoretikere valgte han å fokusere på mediet i seg selv, og ikke buskapet mediet formidler (slik som de fleste mediestudenter i dag blir trent opp til å tenke).

Det er sagt at ”Mcluhan er for medieteorien det Newton er for fysikken; han tok feil i mangt, men er ikke til å komme utenom”, og det er helt sant at Mcluhan hadde mange interessante teorier. Blant annet mente han at bøkene var en forlengelse av øyet, hjulet av foten, klær av huden, og at etterhvert som nye medier ble oppfunnet endret menneskenes tenkemåte seg også. Som altså vil si at våre forfedre tenkte på en helt annen måte enn vi gjør i dag.

Det som skapte mest diskusjon i klassen var teorien om varme og kalde medier. I følge Mcluhan er bøker og aviser varme medier som bare forsyner mottakeren med informasjon uten å kreve noe engasjement og at leseren derfor er ”overflødig”, mens kalde medier som film og fjernsyn krever at publikum må lese mer informasjon inn i mediet. Dette er jeg, og tydeligvis flere av mine medstudenter ganske uenig i. De fleste som er glad i litteratur kjenner seg ikke igjen som passive, overflødige lesere. Bøker gir rom for like mye engasjement og tolkning som en film. Det er så godt som umulig å lese noe som helst uten å komme med egne resonnementer, tanker og tolkninger. Hvis jeg skulle gjort en inndeling ville jeg nok puttet alle medier i den “kalde” boksen.

Nytt fag, samme "gamle" bloggen

Alle obligatoriske innlegg er for lengst skrevet på blogen i forbindelse med faget "Digitale medier". Jeg trodde derfor, naiv som jeg er, at jeg sa farvel til alt som het blogging i desember. Den gang ei. Nå har vi startet på nytt semester med helt nye kurs, men databruk er fremdeles en viktig del av mediestudiet.

I et av de nye fagene, "Digital kultur", har vi nettopp fått vite at vi igjen har en rekke obligatoriske blogginnlegg som skal skrives i løpet av semesteret. Innholdet vil være mye mer faglig relevante enn i "Digitale medier", siden rammene for hva vi skal skrive her er blitt mye mer detaljert. Innleggene vil alltid omhandle en kort innføring og mine egne tanker rundt det vi har lært i faget den aktuelle uka.

GOD JUL!